Handlekurv
Nå vil Sophie Elise til «Melodi Grand Prix»
➡ ♥♥♥ Link: Forbilde sophie elise
➡ ♥♥♥ Link: http://dating18plus.ru/Brooke1993
Bloggingen din har gitt deg penger. Jeg er sosial med meg selv og Thomas og Harald, på liksom. Selvsagt skal ikke dette hindre deg i å være deg selv, noe annet kan du jo ikke være.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, for i bunn og grunn må jeg leve for min egen del, jeg er 19 år og kan ikke blogge som om jeg var 8. Plutselig er det nesa som må fikses på i stedet.
Handlekurv - Ho har òg delteke i alle dei fire sesongane av røyndomsserien på , og ho enda på tredjeplass i dansetevlinga på våren 2015.
Sophie Elise bokdebuterer med en naken og ærlig biografi om sin vei mot bloggtoppen. Frem til dette tidspunktet har livet til unge Sophie Elise kretset rundt hårextensions, løsvipper og jakten på den perfekte brunfargen. Hun beundrer Linnie Meister og sin egen, bloggende kusine. Drømmen er å bli som dem og kunne bo i Oslo: selveste fata morgana. Hvis hun når dette målet er hun sikker på at hun vil bli lykkelig og at usikkerheten som bølger gjennom henne vil forsvinne. For selv om hun forsøker å kontrollere den dårlige selvfølelsen og det lave selvbildet med ytre staffasje og raske kutt med kniven hjelper det ikke. Speilet forteller henne stadig den samme historien: hun er mislykket, og bare dersom hun endrer seg selv vil hun bli et menneske som andre kan elske. Hun håper at bloggen hun oppretter denne januardagen skal hjelpe til med å oppfylle drømmene hennes, og hun bestemmer seg tidlig for at ærlighet skal være en rød tråd i blogginnleggene. I praksis betyr dette i starten en ærlighet som er like sminket som hennes egen fasade. Hun må ha en blogg som inspirerer, for målet er satt: hun skal bli nummer en — først i Harstad og senere i hele landet. Ved hjelp av et temmelig utradisjonelt grep greier hun å bli nummer 40 av de mest leste bloggerne i Norge. Nå starter den virkelige jobben med å skrive seg mot bloggtoppen. Sophie Elises blogg blir et fast anker i en tilværelse som blir stadig vondere for henne. I boken beskriver hun panikkanfall, hvordan klassekameratene fryser henne ut og bedriver psykisk mobbing. Men på bloggen holder hun fasaden. Og leserne og kommentarene blir stadig flere, og det samme blir de personlige mailene hun får fra sine lesere. Snart kommer også sponsorene på banen. Men jo nærmere Sophie Elise kommer drømmen sin om bloggtoppen, jo mer blasert blir hun. Skapet som fylles opp av sponsede produkter gir ingen glede lenger. Selvfølelsen hun leter etter uteblir. Selv ikke da hun endelig får råd til å operere på sitt eget utseende, og å virkeliggjøre drømmen om å flytte til Oslo, finner hun det hun søker etter. Ordene kom ut av min munn. Egentlig ville jeg si «du streber veldig, føler jeg», men i stedet spurte jeg om bakgrunnen for hans, i beste fall under gjennomsnittet gode, gitarprestasjoner. Ikke bare han, men alle så på meg. Det kunne like gjerne vært en time. Før alle så bort igjen. Jeg fikk ikke en gang noe svar. Kapitlene i «Forbilde» minner om blogginnlegg av varierende lengde, og de gjennomsyres av den samme ærligheten som Sophie Elise etter hvert har blitt så kjent for på bloggen. Tekstene skildrer en ung jentes kamp for å finne seg selv i en kaotisk verden hvor fokuset på bruk og kast er stort. En jente som ikke ønsker noe annet enn å bli elsket for den hun er, ikke for den hun er på utsiden. Dette er den klassiske historien om personen som stiger opp fra en vond bakgrunn til en plass blant stjernene hvor det venter berømmelse og beundring. Det er den historien vi ofte finner i amerikanske collegefilmer; om mobbeofferet som til slutt vinne den vakre helten og blir alles prinsesse. Det er en historie om å heve seg over dem som forsøker å trykke deg ned, og om jobben med å vinne over sin verste fiende: seg selv. Sophie Elise skriver lettlest, nakent og godt, og hun eksperimenterer med oppbyggingen av kapitlene. Tonen i språket endrer seg avhengig av hvilke temaer hun tar opp. Hun beskriver viktige sosiale utfordringer og gir en stemme til de mange som strever med psykiske utfordringer. Boken minner på sett og vis om Linnea Myhres romaner. Skildringene fra barndommens Harstad blir til tider noe repeterende, og akkurat som det for Sopie Elise blir forløsende å flytte til Oslo løsner også noe i fortellingen når hun kommer dit. Intensiteten øker og snart er Sophie Elise i ferd med å miste ytterligere grep om virkeligheten. Det har blitt en trend at kjente bloggere utgir bøker. Med sine høye lesertall og potensielle lesere er de sikre kort for forlagene. Sophie Elise er en av de mest markante bloggerne som nå kommer ut i bokform, og mottakelsen har ikke latt vente på seg. Boken gikk rett inn på den norske bestselgerlisten, hvor den i skrivende stund ligger på en tredjeplass. Og det er imponerende at man utgir selvbiografi når man ikke er mer enn 20 år. Men det er også problematisk. Det er vanskelig å ha et åpent og reflekterende blikk på noe man står midt i. Ofte krever det år før man kan se tilbake og si noe om hvorfor man tenkte og agerte slik man gjorde. Jeg savner et større fokus på «hvorfor» enn «hvordan». Jeg forstår for eksempel ikke hvorfor unge Sophie Elise er så usikker at hun må bruke kamuflasjeverktøy som løsvipper og extensions for å takle det sosiale livet. På dette punktet blir boken like overfladisk som det rosabloggere generelt blir beskyldt for å være. Sophie Elise er et eksempel på hvor langt man kan komme om man er villig til å jobbe hardt for å nå sine mål. Hun har høye ambisjoner og har ofret mye for å realisere dem. Hun har gått fra å være usynlig til å bli en viktig stemme i samfunnsdebatten. En som andre ser opp til og lytter til. Slik kan boken tilby inspirasjon og støtte til ungdommer som i dag har en vanskelig hverdag. Den viser at livet kan snu, det kan bli bedre. En dag vil man ikke lenger være usynlig. Boken kan også fungere som inspirasjon for andre som har tilsvarende, høye drømmer som Sophie Elise, enten det dreier seg om en plass på bloggtoppen eller en annen rolle i rampelyset. Men da må man ikke glemme advarslene i teksten: et mål skinner ofte klarest og aller best på avstand. Jo nærmere man kommer det, jo lettere kan man bli blendet av lyset helt til man ikke ser annet enn tåke og mørke. For alt som skinner er ikke gull, og en hver medalje har en skitten bakside.